English French German Italian Portuguese Russian Spanish
Lørdag, 05. Desember 2020 klokken 1:04:22

ATV9. mai 1988 fikk jeg tatt mopedførerbeviset. Jeg var veldig stolt over at jeg hadde klart det, og skaffet meg fort moped. Siden den gang har jeg kjørt moped nesten uavbrutt uten noen uhell. Jeg føler at jeg er blitt flink til å kjøre moped nå. Grunnen til at jeg aldri har prøvd meg på førerkort for bil, er at jeg innser at det krever for mye til at jeg kan kjøre bil. Jeg klarer ikke å kjøre så fort som biler gjør, så derfor har jeg innfunnet meg med at jeg kjører moped.

 

Sommeren 2006 ringte jeg Statens vegvesen for å høre om jeg hadde lov til å kjøre ATV-er (mopeder på 4 hjul) med det mopedførerbeviset jeg hadde. De sa at mopedførerbeviset var foreldet nå, men det kvalifiserte til førerkort klasse M146. De kunne ikke se i førerkortregisteret deres at jeg noen gang har hatt et førerkort, så da sa jeg bare at jeg står med et mopedførerbevis i hånden som er stemplet av biltilsynet, så da var det ikke mitt problem at de har glemt å registrere mopedførerbeviset de ga meg. Jeg fikk beskjed om å møte opp på Billingstad trafikkstasjon, vise mopedførerbeviset så skulle jeg få et førerkort klasse M146.

Jeg møtte derfor glad opp på trafikkstasjonen og viste fram mopedførerbeviset mitt. De ga meg et ordinært søknads skjema for førerkort, og der ble jeg spurt om jeg hadde vært i psykiatrien noen gang, og om jeg brukte medisiner.

Jeg lurte på hva jeg skulle si. Jeg visste at det ville tale i mot meg, men jeg valgte å være ærlig, og krysset ja på begge spørsmål. Jeg gikk så opp i skranken igjen og ga kjerringa som satt der det skjemaet.

Da tok hun bare mopedførerbeviset mitt, sa surt Tusen takk, og makulerte det. Jeg kjente at jeg ble skikkelig forbanna, og spurte hva hun mente med det. Jeg fikk til svar at jeg måtte søke fylkes legen om dispensasjon fra førerkortforskriftens krav om helse.

Jeg fikk en orientering der det stod hvordan jeg skulle gå fram, samt en helseattest som fastlegen min måtte fylle ut. Jeg måtte først få en psykiatererklæring, så få fastlegen til å fylle ut helseattest, og så skrive et brev selv til fylkes legen og forklare hvorfor jeg ville ha førerkort

Dette synes jeg var veldig nedverdigende, vanlig folk trenger ikke å begrunne hvorfor de vil kjøre bil. Jeg tok derfor disse papirene med meg hjem, og dermed var saken i gang.

Etter noen dager fikk jeg brev fra Billingstad trafikkstasjon, med beskjed om at de hadde mottatt søknaden min om førerkort, og at de sendte søknaden min til rutinemessig sjekk av vandel hos politiet. De skrev at jeg skulle få førerkort klasse M145 (mopedførerkort for de over 22 år) så fort jeg eventuelt hadde fått dispensasjon fra fylkes legen.

Jeg ble så sinna, for jeg skulle ha klasse M146 siden jeg hadde hatt mopedførerbevis, men som sagt så hadde de ikke registrert at jeg hadde tatt dette. Jeg sendte derfor en skriftlig klage til Billingstad trafikkstasjon, og forklarte at jeg hadde mopedførerbevis helt til en idiot hos dem hadde makulert det. Etter en stund, så fikk jeg beklagelsesbrev, med en midlertidig kjøretillatelse, og ble nok en gang minnet på at jeg måtte ha dispensasjon.

En stund etterpå var jeg hos fastlegen min. Han fylte ut helseattesten, og anbefalte at jeg fikk førerkortet for resten av livet mitt. Han skrev at jeg måtte ha briller under kjøring, men det er greit nok. Han skjønte ikke stort av hvorfor dette skulle være så vanskelig og byråkratisk.

Jeg gikk også til psykiateren min for å få en erklæring av han. Han ville at jeg skulle ta en konsentrasjonstest først og henviste meg til en test på Alderspsykiatrisk poliklinikk i Asker. Jeg fikk time her ganske fort, og møtte opp og tok prøven. Denne bestod jeg med glans, så dermed sa psykiateren min at han ville skrive en erklæring til fylkeslegen.

Nå begynte den store ventetiden. Fylkeslegen brukte utrolig lang tid på å åpne søknaden min, og så lese den. Han fant ut at her manglet det en del opplysninger om min medisinske tilstand. Selv om jeg bestod testen, så mente han det kunne være farlig å la en paranoid schizofreni pasient kjøre moped. Han ville derfor at psykiateren min skulle skrive mer utfyllende, og denne legeerklæringen fikk jeg ganske lenge etterpå.

I mellomtiden var jeg stadig på Billingstad trafikkstasjon, og klaget over at det tok så lang tid. De var greie, og ga meg ganske mange midlertidige kjøretillatelser. Jeg tror de begynte å bli lei meg på slutten.

Endelig, på forsommeren 2007, fikk jeg brev fra fylkeslegen om at han kunne gi meg dispensasjon for 5 år, mot at jeg forpliktet meg skriftlig til en del forsiktighetsregler. Dette hadde jeg ingen problemer med å godta, så jeg møtte opp på trafikkstasjonen, tok bilder og ba om å få førerkort. Han bak disken prøvde seg på å si at jeg måtte bestå teoritesten for å få M146, men jeg sa bare at nei, den bestod jeg i 1988, så nå skulle jeg ha et førerkort. Jeg fikk det i posten en uke etterpå.

Jeg synes det er tåpelig at det å krysse ja på to spørsmål automatisk skal medføre at du må ha dispensasjon. Jeg synes det burde være en regel at to kryss burde bety at fastlegen og psykiateren til den som søker skulle bestemme om vedkommende skal få førerkort eller ikke. Da hadde jeg blitt spart for mye ventetid.  Dette er jo generalisering av psykiatriske pasienter av verste slag. Det finnes mange typer psykiske lidelser, og enda flere typer pasienter, så det burde være opp til psykiateren til pasienten og fastlegen hans å avgjøre, ikke en fylkeslege som overhodet ikke kjenner pasienten.

Sommeren 2006 ringte jeg Statens vegvesen for å høre om jeg hadde lov til å kjøre ATV-er (mopeder på 4 hjul) med det mopedførerbeviset jeg hadde. De sa at mopedførerbeviset var foreldet nå, men det kvalifiserte til førerkort klasse M146. De kunne ikke se i førerkortregisteret deres at jeg noen gang har hatt et førerkort, så da sa jeg bare at jeg står med et mopedførerbevis i hånden som er stemplet av biltilsynet, så da var det ikke mitt problem at de har glemt å registrere mopedførerbeviset de ga meg. Jeg fikk beskjed om å møte opp på Billingstad trafikkstasjon, vise mopedførerbeviset så skulle jeg få et førerkort klasse M146.

Jeg møtte derfor glad opp på trafikkstasjonen og viste fram mopedførerbeviset mitt. De ga meg et ordinært søknads skjema for førerkort, og der ble jeg spurt om jeg hadde vært i psykiatrien noen gang, og om jeg brukte medisiner.

Jeg lurte på hva jeg skulle si. Jeg visste at det ville tale i mot meg, men jeg valgte å være ærlig, og krysset ja på begge spørsmål. Jeg gikk så opp i skranken igjen og ga kjerringa som satt der det skjemaet.

Da tok hun bare mopedførerbeviset mitt, sa surt Tusen takk, og makulerte det. Jeg kjente at jeg ble skikkelig forbanna, og spurte hva hun mente med det. Jeg fikk til svar at jeg måtte søke fylkes legen om dispensasjon fra førerkortforskriftens krav om helse.

Jeg fikk en orientering der det stod hvordan jeg skulle gå fram, samt en helseattest som fastlegen min måtte fylle ut. Jeg måtte først få en psykiatererklæring, så få fastlegen til å fylle ut helseattest, og så skrive et brev selv til fylkes legen og forklare hvorfor jeg ville ha førerkort.

Dette synes jeg var veldig nedverdigende, vanlig folk trenger ikke å begrunne hvorfor de vil kjøre bil. Jeg tok derfor disse papirene med meg hjem, og dermed var saken i gang.

Etter noen dager fikk jeg brev fra Billingstad trafikkstasjon, med beskjed om at de hadde mottatt søknaden min om førerkort, og at de sendte søknaden min til rutinemessig sjekk av vandel hos politiet. De skrev at jeg skulle få førerkort klasse M145 (mopedførerkort for de over 22 år) så fort jeg eventuelt hadde fått dispensasjon fra fylkes legen.

Jeg ble så sinna, for jeg skulle ha klasse M146 siden jeg hadde hatt mopedførerbevis, men som sagt så hadde de ikke registrert at jeg hadde tatt dette. Jeg sendte derfor en skriftlig klage til Billingstad trafikkstasjon, og forklarte at jeg hadde mopedførerbevis helt til en idiot hos dem hadde makulert det. Etter en stund, så fikk jeg beklagelsesbrev, med en midlertidig kjøretillatelse, og ble nok en gang minnet på at jeg måtte ha dispensasjon.

En stund etterpå var jeg hos fastlegen min. Han fylte ut helseattesten, og anbefalte at jeg fikk førerkortet for resten av livet mitt. Han skrev at jeg måtte ha briller under kjøring, men det er greit nok. Han skjønte ikke stort av hvorfor dette skulle være så vanskelig og byråkratisk.

Jeg gikk også til psykiateren min for å få en erklæring av han. Han ville at jeg skulle ta en konsentrasjonstest først og henviste meg til en test på Alderspsykiatrisk poliklinikk i Asker. Jeg fikk time her ganske fort, og møtte opp og tok prøven. Denne bestod jeg med glans, så dermed sa psykiateren min at han ville skrive en erklæring til fylkeslegen.

Nå begynte den store ventetiden. Fylkeslegen brukte utrolig lang tid på å åpne søknaden min, og så lese den. Han fant ut at her manglet det en del opplysninger om min medisinske tilstand. Selv om jeg bestod testen, så mente han det kunne være farlig å la en paranoid schizofreni pasient kjøre moped. Han ville derfor at psykiateren min skulle skrive mer utfyllende, og denne legeerklæringen fikk jeg ganske lenge etterpå.

I mellomtiden var jeg stadig på Billingstad trafikkstasjon, og klaget over at det tok så lang tid. De var greie, og ga meg ganske mange midlertidige kjøretillatelser. Jeg tror de begynte å bli lei meg på slutten.

Endelig, på forsommeren 2007, fikk jeg brev fra fylkeslegen om at han kunne gi meg dispensasjon for 5 år, mot at jeg forpliktet meg skriftlig til en del forsiktighetsregler. Dette hadde jeg ingen problemer med å godta, så jeg møtte opp på trafikkstasjonen, tok bilder og ba om å få førerkort. Han bak disken prøvde seg på å si at jeg måtte bestå teoritesten for å få M146, men jeg sa bare at nei, den bestod jeg i 1988, så nå skulle jeg ha et førerkort. Jeg fikk det i posten en uke etterpå.

Jeg synes det er tåpelig at det å krysse ja på to spørsmål automatisk skal medføre at du må ha dispensasjon. Jeg synes det burde være en regel at to kryss burde bety at fastlegen og psykiateren til den som søker skulle bestemme om vedkommende skal få førerkort eller ikke. Da hadde jeg blitt spart for mye ventetid.  Dette er jo generalisering av psykiatriske pasienter av verste slag. Det finnes mange typer psykiske lidelser, og enda flere typer pasienter, så det burde være opp til psykiateren til pasienten og fastlegen hans å avgjøre, ikke en fylkeslege som overhodet ikke kjenner pasienten.